Grunnhogndagen

Det er vel få dager som er mer beryktet enn Grunnhogndagen. Dagen da vi alle venter i spenning på om våren endelig er på vei, eller om vinteren skal fortsette å holde oss i sitt kalde grep. Er det lurt å lytte til et dyr som lever under jorden? Har et dyr i det hele tatt noe å si? Eller er det bare tull og tøys?
Jeg er en av dem som har ventet med barnslig spenning på Grunnhogndagen hele mitt liv. Forventningene har vært enorme - om det er en skyggeløs dag, venter jeg at solen skal skinne hele veien til sommeren. Og om det blir skygge, forbereder jeg meg på å grave meg ned og gå i dvale fram til april.
Er det rart at jeg kan bli skuffet? Og at jeg som oftest er det?
Jeg tror ikke noen vil bli overrasket om jeg sier at jeg i alle år har blitt skuffet når det har blitt skygge. Men jeg har også blitt skuffet når det ikke har blitt skygge. Det er liksom sånn med Norge - det er alltid en grunn til å være skuffet, uansett vær.

Så hvorfor fortsetter jeg å bli skuffet? Hvorfor fortsetter jeg å forvente at en skyggeløs dag skal gi meg den våren jeg så inderlig lengter etter?
Kanskje det er fordi jeg innerst inne håper at det i år skal bli annerledes. At i år skal være året da Grunnhogndagen holder det den lover. At i år skal jeg få den våren jeg har drømt om i mange måneder.
Uansett hva Grunnhogndagen måtte bringe, håper jeg at vi alle kan ta det med et smil. For selv om det ikke blir vår med en gang, så vet vi at den kommer - før eller siden.