I stuen der hjemme, hvor 70-tallets beste NRK-klassikere spilles i reprise på TV-en, og 80-tallets a-ha-plater spinnes på platespilleren, sitter jeg, en ung jente med spennende fremtidsplaner, og tenker på Captain America.
Captain America, du fryktløse superhelten med det store hjertet og den blåhvitrøde drakten. Du som alltid har kjempet for det gode og mot det onde. Du som har ofret alt for å beskytte oss, de uskyldige.
Nå, i en tid hvor verden står overfor nye og ukjente farer, trenger vi deg mer enn noensinne. Verden er ikke lenger den samme som da du la ned skjoldet ditt og pensjonerte deg. Ondskap er på fremmarsj, og mørke krefter truer med å overvelde oss.
Vi trenger deg, Captain America, til å lede oss ut av denne mørke tiden. Vi trenger din styrke, din visdom og ditt mot. Vi trenger deg til å være vårt lys i denne mørke natten.
Captain America, vi tror på deg. Vi vet at du vil komme tilbake, sterkere enn noensinne. Vi vet at du vil redde oss fra mørket og lede oss inn i et nytt og bedre samfunn.
Jeg ser for meg den dagen da du kommer tilbake, Captain America. Jeg ser for meg at du står der, med skjoldet hevet, og roper: "Avengers, assemble!" Og så, i ett øyeblikk, samles alle de gode kreftene i verden, og sammen kjemper vi mot ondskapen og bringer håp tilbake til verden.
Det er en drøm, Captain America. Men det er en drøm som vi alle kan gjøre til virkelighet. Alt vi trenger er din ledelse og vårt felles mot.
Så, Captain America, kom tilbake til oss. Verden trenger deg.
Vi venter på deg.